![[info]](http://l-stat.livejournal.com/img/userinfo.gif){kind=small}
Voksenlivets første steg
Jeg har ikke skrevet siden Februar og det begynner å bli en stund siden.
I løpet av det siste året har jeg hatt et turbulent liv med mange gleder og minst like mange sorger. Jeg bor fremdeles på det kvadratiske rommet mitt, som begynner å føles endelig som noe jeg kan kalle for et hjem. Det er pyntet opp med plakater av fly, diplomer og tegninger, men er fremdeles mangler lagringsplass til alle dokumenter og ikke minst klær.
Rommet mitt er som livet mitt, det er plass til mer men det er ikke lenger mulig å arkivere det! Ikke at jeg noensinne har klart å arkivere noe som helst egentlig.
Det som er verre er at jeg har begynt å tape på områder jeg har tidligere mestret. Innimellom føles det som om hukommelsen min svikter og jeg ser på kjente og kjære personer uten å huske deres navn. Jeg er dårlig på navn som regel, men jeg er ikke elendig. I frykt for å såre andre holder jeg kjeft til navnet på vedkommende blir nevnt og om jeg treffer enkelte som jeg har godkjent som venn på Facebook, betyr det ikek at jeg klarer å huske hva vedkommende heter.
Det fryktelige med dette er at hukommelsen min er det eneste jeg er stolt over og denne holder på å bli tatt fra meg. Holder jeg på å bli eldre?
Sommeren i år gikk til foreldrebesøk, Jaffis og mye jobbing på Sjørøvergrillen. Det er egentlig skremmende hvordan sommerens dager forsvant uten å etterlate seg noe særlig festlige produkter som vaklende økonomi gjennom hele sommeren, mye ensomhet, lange arbeidsdager, lite sommerutbytte i form av sol og bading. Bare helt på slutten av ellers noen kalde sommersdager kunne livet meddele at jeg endelig kunne bryte singellivets tilværelse, starte på mitt tredje år på Universitetet uten å stryke på noen av Biologifagene jeg påtok meg i fjor.
Årets bragd foreløpig er vel at jeg har klart å være utenfor Skandinavia og endelig få oppleve en litt annerledes kultur og noe sterkere sol. Mallorcaturen i mai var en velsignelse jeg har ventet på i drøye ti år. Jeg hadde med meg en herlig studiegruppe og været var med oss. Alcudia er kanskje ikke et sted jeg ville ha besøkt opprinnelig, men det tilfredstillte kravet om en solskinnsferie som ikke kommer til å bli glemt så raskt.
Gjennom dette året har egentlig mine problemer blitt mindre. Jeg lever mer avslappet og balansert. Jeg blir sviktet og jeg svikter selv, jeg mer umoralsk... mye mer faktisk og innimellom kunne trengt å snakke med en person som kanskje kan forstå meg. Denne personen er ikke synlig i livet mitt ennå, for en kjæreste er ikke nødvendigvis en som kan takle alt det rare som går i hodet mitt.
Egentlig kjenner jeg at livet holder på å vakle i en ny fase, som jeg selv nekter bittert å oppgi og som likevel må komme før eller senere. Voksenlivet er rett rundt hjørnet nå. Jeg gir mer og mer opp av mine gleder og bruker mer tid på praktisk arbeid og teite ting som vasking av klær, legge opp timeplan og sortere sokker.
Forelesning nå... jeg orker ikke å skrive mer
optimisticI løpet av det siste året har jeg hatt et turbulent liv med mange gleder og minst like mange sorger. Jeg bor fremdeles på det kvadratiske rommet mitt, som begynner å føles endelig som noe jeg kan kalle for et hjem. Det er pyntet opp med plakater av fly, diplomer og tegninger, men er fremdeles mangler lagringsplass til alle dokumenter og ikke minst klær.
Rommet mitt er som livet mitt, det er plass til mer men det er ikke lenger mulig å arkivere det! Ikke at jeg noensinne har klart å arkivere noe som helst egentlig.
Det som er verre er at jeg har begynt å tape på områder jeg har tidligere mestret. Innimellom føles det som om hukommelsen min svikter og jeg ser på kjente og kjære personer uten å huske deres navn. Jeg er dårlig på navn som regel, men jeg er ikke elendig. I frykt for å såre andre holder jeg kjeft til navnet på vedkommende blir nevnt og om jeg treffer enkelte som jeg har godkjent som venn på Facebook, betyr det ikek at jeg klarer å huske hva vedkommende heter.
Det fryktelige med dette er at hukommelsen min er det eneste jeg er stolt over og denne holder på å bli tatt fra meg. Holder jeg på å bli eldre?
Sommeren i år gikk til foreldrebesøk, Jaffis og mye jobbing på Sjørøvergrillen. Det er egentlig skremmende hvordan sommerens dager forsvant uten å etterlate seg noe særlig festlige produkter som vaklende økonomi gjennom hele sommeren, mye ensomhet, lange arbeidsdager, lite sommerutbytte i form av sol og bading. Bare helt på slutten av ellers noen kalde sommersdager kunne livet meddele at jeg endelig kunne bryte singellivets tilværelse, starte på mitt tredje år på Universitetet uten å stryke på noen av Biologifagene jeg påtok meg i fjor.
Årets bragd foreløpig er vel at jeg har klart å være utenfor Skandinavia og endelig få oppleve en litt annerledes kultur og noe sterkere sol. Mallorcaturen i mai var en velsignelse jeg har ventet på i drøye ti år. Jeg hadde med meg en herlig studiegruppe og været var med oss. Alcudia er kanskje ikke et sted jeg ville ha besøkt opprinnelig, men det tilfredstillte kravet om en solskinnsferie som ikke kommer til å bli glemt så raskt.
Gjennom dette året har egentlig mine problemer blitt mindre. Jeg lever mer avslappet og balansert. Jeg blir sviktet og jeg svikter selv, jeg mer umoralsk... mye mer faktisk og innimellom kunne trengt å snakke med en person som kanskje kan forstå meg. Denne personen er ikke synlig i livet mitt ennå, for en kjæreste er ikke nødvendigvis en som kan takle alt det rare som går i hodet mitt.
Egentlig kjenner jeg at livet holder på å vakle i en ny fase, som jeg selv nekter bittert å oppgi og som likevel må komme før eller senere. Voksenlivet er rett rundt hjørnet nå. Jeg gir mer og mer opp av mine gleder og bruker mer tid på praktisk arbeid og teite ting som vasking av klær, legge opp timeplan og sortere sokker.
Forelesning nå... jeg orker ikke å skrive mer
Wide awake
juleglede
suicidal
exhausted
saddened
fear
emotional
trallala
political
lightly tipsy
